I begynnelsen av den første Star Wars-filmen blir vi kastet rett inn i en pågående handelsblokade. Naboo, en fredelig og vakker planet i utkanten av galaksen, blir plutselig en brikke i et intergalaktisk spill.
Det galaktiske senatet har innført toll på all handel mellom planeter. Handelsføderasjonen, et galaktisk WTO styrt av grådige plutokrater, er i sterk opposisjon mot tollene.
Toll truer deres økonomiske interesser og de ønsker å beskytte frihandel. For å markere sin motstand mot toll, tyr de til klassisk kanonbåtdiplomati, og sender sine krigsskip for å blokkere all handel og kommunikasjon til og fra Naboo – i håp om å tvinge senatet til å reversere tollene.
Samtidig har det galaktiske senatet gått helt i stå. I senatets haller – Star Wars-universets parallell til FN – diskuteres konflikten høylytt. Senatet er delt i fraksjoner, og senatets byråkrati og ineffektivitet blir stadig tydeligere.
Bør tollene fjernes for å unngå eskalering og potensiell krig, eller bør de beholdes for å vise styrke overfor Handelsføderasjonen?
Etter mislykkede forsøk på diplomati invaderer Handelsføderasjonen planeten Naboo. Dette fører til ytterligere press på det galaktiske senatet, og det stilles spørsmål ved ledelsen.
Et ønske om en sterk og samlende leder begynner å bre seg, og demokratiet ender – som Padmé sier – til øredøvende applaus.
«Livet imiterer kunsten», sa Oscar Wilde treffende. Kanskje burde Trumps kabinett se Star Wars – ikke som science fiction, men som geopolitisk varsellampe.
Nå bygges C-blokka: – Sikkerheten og logistikken er det mest krevende
