Søksmålets kjerne var hvorvidt Etterretningstjenestens speiling av grenseoverskridende elektronisk informasjon kan sameksistere med retten til privatliv, samfunnsdebatt og kildevern.
Tingretten vurderte at ikke bryter med hverken Grunnloven, EØS-avtalen eller den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Hat trick der, altså.
Denne typen digitalt grenseforsvar eller masseovervåkningen, avhengig av hvem du snakker med, er omstridt fordi mesteparten av det som sopes opp, er irrelevant. Litt flåste kan man si at man fisker med trål i stedet for stang. Og da følger det mye rart med på lasset.
Bekymringene listes opp i mange av høringssvarene og kan anbefales hvis du ønsker en tørr påskekrim.
Verden er blitt så rar
Amerikanske toppolitikere jazzer om allierte parasitter. Emojis er blitt en del av militær operasjonsplanlegging. Grønland står i sentrum på den sikkerhetspolitiske scenen. Knirk i Nato-alliansen har ført til at EU-debatten putrer utenfor de kjente krokene. Og i år er det som kjent valg her på berget.
Ekspertene virker mest bekymret for Europas evne til koordinert lederskap, støttefunksjoner og etterretning. Starlink-kontroversen og etterretningsnekt i Ukraina var skremmende og uverdig. Dette gir giv til å bygge egne etterretningskapasiteter og situasjonsforståelse.
Men i jakten på sjølberging og kollektiv sikkerhet må vi ikke underspille kostnaden eller viktigheten av at omfattende overvåkning har bred støtte i befolkningen.
Kost versus nytte
Å vurdere proporsjonalitet betyr at mulig gevinst veies mot mulig kostnad. Da må midlene vi velger, faktisk arbeide mot målet vi har satt oss. Det høres åpenbart ut, men er ganske vanskelig i praksis. Særlig når man arbeider med hemmeligstemplede saker, uhåndgripelige (hybride) trusler og aktører som ikke følger spillereglene.
Hvordan «lager» man egentlig nasjonal sikkerhet? Bør vi bygge muren høyest mulig eller kunne reparere raskest mulig? Er det bedre å overvåke alle litt eller et passelig utvalg svært mye? Hva er akseptabel risiko når det kommer til rikets sikkerhet og eksistens? Hvis man kommer over annen kriminalitet enn man så etter, skal det da varsles eller ignoreres?
Med fare for å irritere på meg begge parter, vil jeg påstå at for stor grad av hemmelighold fyrer opp to bål: konspirasjoner og arrogant «hvis du bare visste det jeg vet, lille venn»-argumentasjon.
Ingen av delene er et godt grunnlag for fellesskap, dialog og tillit.
Så åpent som mulig
At etterretningstjenesten mener de behøver verktøyet, er utenfor all tvil. Det pekes på mange farer. Men forklares det hvorfor og hvordan mer data blir til bedre informasjon? Eller hvordan det igjen sørger for solid kunnskap, som igjen skaper den beste (sikkerhets-)politikken?
I dag tilbys offentligheten få edruelige detaljer og eksempler på hva overvåkningsteknologiens unike egenskaper er. Hva kan vi kun oppnå ved hjelp av storinnsamling? Hvilke svakheter har teknologien, og hva velges bort? Hvordan måles dens suksess?
For eksempel: Tilrettelagt innhenting ville tydeligvis kunnet avverge angrepet på Helse Sør-Øst. OK, så forklar på en slik måte at vi på utsiden av gjerdet både forstår hvorfor det er slik, hvorfor dette var den eneste måten og hvorfor avverging er verdt inngrepet.
Med fare for å høres ut som de små underjordiske nissene i Ronja Røverdatter: Voffor då, då?
Fjern svarte bokser
Et godt grep i så måte er EOS-konferansen. På årets utgave slo sjefen for Etterretningstjenesten ettertrykkelig fast at det er en styrke og et gode å bli sett i kortene. Det skiller de norske tjenestene fra autoritære stater. Det driver fram kontinuerlig forbedring. Med et vink over dammen vil jeg også legge til at å omgi seg med Yes-men raskt bærer lukt til helvete.
Nå for tiden luskes det i buskene, og mange er redde. Utrulling av stadig mer sofistikert kunstig intelligens gjør at overvåkningskappløpet vil gå stadig fortere. Vi vet ikke hva fremtiden bringer, hverken for egen del eller for våre allierte. Så vi er nødt til å bygge egne kapabiliteter.
Men det er en svingete og glatt vei vi begir oss ut på. Ingen ønsker en «vis meg mappa mi» anno 2030.
Viktige prinsipper skal veies mot hverandre, og det finnes ikke nødvendigvis et klart eller riktig svar. Men som minimum må de som vil ha noe, forklare så «folk flest» forstår. Svaret kan ikke bare være «fordi da blir vi tryggere» eller «kommersielle selskaper får lov».
Norge deler rådata i bulk med fremmed etterretning
